Fra anmeldelsene av Den sjette svn


- Christopher Grndahls Den sjette svn er en sterk debutroman. Den er skrevet med en s pen teknikk at enhver kan legge inn nr sagt det man vil. Men p bunnen ligger en formfullendt og fortvilende historie om ensomhet. (...) Det er noe strindbergsk ved stemningen, hplsheten. Og skildringen glir mellom virkelighet, fantasi og drm, som i Ett drmspel. Teknikken er komplisert, men vellykket, forblffende vellykket i en debutroman med store ambisjoner.
Kjell Olaf Jensen i Dagsavisen


- Gjennom parallelle historier utforsker fortelleren generasjonenes gjentagelsesmnster, et evig kretslp av drmmer, opprrstrang, og resignasjon. De mange episodiske innslagene viser alle situasjoner hvor mennesker gjr febrilske forsk p mestre sine liv, tungt lastet med tidligere generasjoners problematikk. Fra hvilken kant kommer det virkelige angrepet? (...) Denne lsningen p det ulselige blir boken underliggende hovedmotiv. Likevel er ikke dette blitt en trist sosio-kulturell historie, men et gjennomfrt estetisk litterrt verk. Grusomt, men vakkert. Dette er en meget sterk romandebut.
Kari Mrkved i Adresseavisen (17.12.98)


- De assosiative overgangene i teksten er elegante og virkningsfulle, enten det dreier seg om sterke kontraster eller om likeartede hendelser hentet fra forskjellige tidsplan. Men mest av alt er det skildringene av de ulike hendelsene og situasjonene som imponerer. Med utgangspunkt i noe konkret, trekkes hendelsene over p et poetisk, metaforisk plan. Morens sang, farens uniform, blondegardinene, krigen og svnen blir betydningsmettede bilder p et annet plan enn det konkrete.
Denne romanen er et spennende stykke debutarbeid, bde fordi den tar for seg et milj f har skrevet om, men mest fordi Grndahl vger stole p sin poetiske, sprkbevisste stemme. Denne stemmen pner for en lesning med flelsene mer enn med intellektet. Romanens subtile skjnnhet og mangfoldighet gjr at man nsker lese den igjen.
Hege Steinsland i Aftenposten (13.12.98)


- Nr Jacob Wankelberg mot slutten av reisen oppsummerer at det var som om generasjon p generasjon spilte den samme fugen, like fingernemt, like fortvilet, str det klart for meg at Christopher F-B Grndahl har diktet en sang om menns slagmarker som de har artet seg i forskjellige generasjoner, og at denne sangen bde er kjrlig og vis, bevegende og berrende, og ikke minst innvarsler den et generasjonsskifte.
Cecilie Winger i Fdrelandsvennen (30.11.98)


- I sin debutroman tar Christopher F.B. Grndahl den militre orden i skole. Bde p tekstens handlingsplan og ikke minst i kraft av den estetikk som ligger til grunn for den mten romanen er bygd opp p, og de retoriske virkemidlene og fortellertekniske grepene som utfoldes p det man gjerne kaller tekstens utsigelsesniv. Det siste er gjennomfrt p en ganske s raffinert mte som inngir lfter og vitner om at vi her har gjre med en ung og lovende forfatter med et bevisst og gjennomtenkt forhold til sin skrivepraksis.
ystein Rottem i Dagbladet (22.11.98)


- Grndahl er impresjonist. Og surrealist. Han bruker pennen som om det var en pensel, han tegner og maler mer enn han skriver (...). Alt i alt et meget selvstendig og originalt talent.
Anders Bye i Drammens Tidende/Buskeruds Blad (09.11.98)


- For et ti-r siden var Christopher Grndahl soldat p Andenes. N er han utdannet cand.philol. og redaktr av NRKs internettsider. Men han husker.
Han husker livet bak gjerdene. Husker troppens taper Espen som medsoldatene mente ville f oppslag i Andyposten dersom han fikk seg dame. Nordlyset. Stasjonssjefens datter. Eternitthusene. Regnet som kommer inn horisontalt. Hornet til amerikanske biler. Og narkoraid, feltdgn, helvetesuker og tregassgranater - og en gyllen sol som fjelltoppene kan lene seg mot.
Med Andya som ett av bakteppene knyttes en lavmlt, melankolsk historie om menn, menn og kvinner og unge menn og eldre menn. (...) Lesverdig? Definitivt. Troverdig? Absolutt.
Brd Michalsen i Andyposten (22.10.98)

© christopher grndahl