Fra anmeldelsene av Den sjette søvn


- Christopher Grøndahls «Den sjette søvn» er en sterk debutroman. Den er skrevet med en så åpen teknikk at enhver kan legge inn nær sagt det man vil. Men på bunnen ligger en formfullendt og fortvilende historie om ensomhet. (...) Det er noe strindbergsk ved stemningen, håpløsheten. Og skildringen glir mellom virkelighet, fantasi og drøm, som i «Ett drömspel». Teknikken er komplisert, men vellykket, forbløffende vellykket i en debutroman med store ambisjoner.
Kjell Olaf Jensen i Dagsavisen


- Gjennom parallelle historier utforsker fortelleren generasjonenes gjentagelsesmønster, et evig kretsløp av drømmer, opprørstrang, og resignasjon. De mange episodiske innslagene viser alle situasjoner hvor mennesker gjør febrilske forsøk på å mestre sine liv, tungt lastet med tidligere generasjoners problematikk. Fra hvilken kant kommer det virkelige angrepet? (...) Denne løsningen på det uløselige blir boken underliggende hovedmotiv. Likevel er ikke dette blitt en trist sosio-kulturell historie, men et gjennomført estetisk litterært verk. Grusomt, men vakkert. Dette er en meget sterk romandebut.
Kari Mørkved i Adresseavisen (17.12.98)


- De assosiative overgangene i teksten er elegante og virkningsfulle, enten det dreier seg om sterke kontraster eller om likeartede hendelser hentet fra forskjellige tidsplan. Men mest av alt er det skildringene av de ulike hendelsene og situasjonene som imponerer. Med utgangspunkt i noe konkret, trekkes hendelsene over på et poetisk, metaforisk plan. Morens sang, farens uniform, blondegardinene, krigen og søvnen blir betydningsmettede bilder på et annet plan enn det konkrete.
Denne romanen er et spennende stykke debutarbeid, både fordi den tar for seg et miljø få har skrevet om, men mest fordi Grøndahl våger å stole på sin poetiske, språkbevisste stemme. Denne stemmen åpner for en lesning med følelsene mer enn med intellektet. Romanens subtile skjønnhet og mangfoldighet gjør at man ønsker å lese den igjen.
Hege Steinsland i Aftenposten (13.12.98)


- Når Jacob Wankelberg mot slutten av reisen oppsummerer at det var «som om generasjon på generasjon spilte den samme fugen, like fingernemt, like fortvilet,» står det klart for meg at Christopher F-B Grøndahl har diktet en sang om menns slagmarker som de har artet seg i forskjellige generasjoner, og at denne sangen både er kjærlig og vis, bevegende og berørende, og ikke minst innvarsler den et generasjonsskifte.
Cecilie Winger i Fædrelandsvennen (30.11.98)


- I sin debutroman tar Christopher F.B. Grøndahl den militære orden i skole. Både på tekstens handlingsplan og ikke minst i kraft av den estetikk som ligger til grunn for den måten romanen er bygd opp på, og de retoriske virkemidlene og fortellertekniske grepene som utfoldes på det man gjerne kaller tekstens utsigelsesnivå. Det siste er gjennomført på en ganske så raffinert måte som inngir løfter og vitner om at vi her har å gjøre med en ung og lovende forfatter med et bevisst og gjennomtenkt forhold til sin skrivepraksis.
Øystein Rottem i Dagbladet (22.11.98)


- Grøndahl er impresjonist. Og surrealist. Han bruker pennen som om det var en pensel, han tegner og maler mer enn han skriver (...). Alt i alt et meget selvstendig og originalt talent.
Anders Bye i Drammens Tidende/Buskeruds Blad (09.11.98)


- For et ti-år siden var Christopher Grøndahl soldat på Andenes. Nå er han utdannet cand.philol. og redaktør av NRKs internettsider. Men han husker.
Han husker livet bak gjerdene. Husker troppens taper Espen som medsoldatene mente ville få oppslag i Andøyposten dersom han fikk seg dame. Nordlyset. Stasjonssjefens datter. Eternitthusene. Regnet som kommer inn horisontalt. Hornet til amerikanske biler. Og narkoraid, feltdøgn, helvetesuker og tåregassgranater - og en gyllen sol som fjelltoppene kan lene seg mot.
Med Andøya som ett av bakteppene knyttes en lavmælt, melankolsk historie om menn, menn og kvinner og unge menn og eldre menn. (...) Lesverdig? Definitivt. Troverdig? Absolutt.
Bård Michalsen i Andøyposten (22.10.98)

© christopher grøndahl