Poppel

Om en liten stund blir du funnet av to ryttere.
   De kommer luntende opp bakken her. På klumpete dyr drivende av varme. To tenåringspiker. Bak dem surrer riksveien. Dempet. Det har vært frost, kaldt da du gikk ut. Kaldt mot fingrene, kaldt mot håndflatene da du trykket dem mot isen på innsiden av soveromsvinduet ditt. Men så kommer væromslaget.
   Og med dét dampen som kryper ut av bekkefarene. Tåken som legger seg over jordene ved fengslet. Skrittene blir hengende fast i snøen. Gir etter.
   Og rytterne.
   Over dem ingen himmel. Bare grått.
   Taust.
    De følger rytmen til de store dyrene, myser mot regnet som sildrer nedover hjelmene, nedover de grønne ridejakkene. Klumper av snø løsner fra trærne, lydløst. Den er tung, den kler et rom uten vegger, innelukket i dagslyset som snart forsvinner.
   Så skal de få øye på noe i veikanten. Først tro det er en klesbylt. Deretter se at klesbylten har et ansikt vendt mot bakken.
   Ditt ansikt.
   Om en liten stund.