1.
Våkner i Teheran og vil noe annet
Utdrag fra Ayatollah Highway
Kan den som brakte meg hit, vennligst få meg hjem?
Rumi, persisk poet (1207–73)
Det er et mørkt land. Kaldt. Gatene er fulle av ensartede biler.
Det sitter folk i rennesteinen, småhutrende foran bål laget av
frukthandlernes trekasser. Mennene er skjeggete og skitne. Det
hvite, årvåkne blikket er gjemt under hårtjafser og strikkeluer.
Bålene kaster flakkende skygger mot butikkfasadene. Det lukter
eksos.
Vi er i den islamske republikk Iran.
Et av verdens terroristreir, et av punktene i Ondskapens Akse.
Vi har oppsøkt Iran uten journalistisk immunitet. Blåøyd, dumdristig.
Vi sto som to forvillede sydenturister foran passkontrollen
i Teheran. Bak glasset satt en kvinne med stramt ansikt.
Resten av kroppen var hyllet inn i chador, dette heldekkende,
sorte plagget, du skal ikke begjære.
Og vi vet ennå ikke hva som venter oss. Vi kjører gjennom
Teheran. Det er natt og det er stille i gatene, selv om halvparten
av alle biler i Iran er registrert i hovedstaden. Det finnes nesten
bare denne ene, grå bilmodellen, produsert på lisens fra England.
Paykan 1725, eller Hillman Hunter som den het da den rullet
på veiene i Storbritannia. Det er lenge siden nå. Den engelske
fabrikken ble demontert og solgt til Iran i 1979. Paykanen er like
gammel som den islamske revolusjonen.
Mobildekningen har forsvunnet. Skiltene og slagordene på husfasadene
er uforståelige. De gigantiske maleriene av en skjeggete
mann kjenner vi igjen. Den iranske grunnloven slår fast at landets
høyeste autoritet og statsoverhode er en prest, en mullah
som kalles Valie Faqih, «presten som er folkets verge». Ayatollah
Khomeinis fortolkning av islam var at en mullah skal styre
den muslimske verden som chargé d’affaires til den dagen shia-messiaen
Mahdi vender tilbake.
De venter stadig. Som den kristne verden venter på sin Messias.
I mellomtiden er Valie Faqihens ord ensbetydende med Guds
ord. Valien er overhode for alle de tre statsmaktene: den lovgivende,
den utøvende og den dømmende. I tillegg er han sjefkommandant
for militæret, sikkerhetspolitiet og de regulære
politistyrkene.
Gud er stor. Valien er større.
På Frihetsplassen er flomlyset tent og bilene passerer i doven
sirkel. Monumentet strekker seg mot himmelen som en omvendt
Y. Minnesmerket for det persiske rikets 2500-årsdag og sjahens
galskap minner mest om et amputert eiffeltårn.
Hvis det nå var slik at planeten tenkte tanker med sine byer,
hva var da Teheran? En mørk drøm? Et mareritt mettet med bilder
av å bli arrestert og kjørt med hette over hodet inn i Evin-fengselet.
Den ligger der oppe et sted, denne festningen i fjellsiden
der det hemmelige politiet torturerer og henretter regimets
motstandere.
En paykan med slukkede lykter kjører forbi i venstre fil. I
baksetet, mellom to chador-kledte kvinner, sitter et barn. Barnet
får øye på oss. Dukker opp i bakruten og vinker. Det er en pike
på rundt seks. Vi vinker tilbake. Og belønnes med et smil der to
melketenner mangler.
I et av sine radioprogrammer ringte den norske komikeren
Espen Thoresen til flyplassen i Teheran. Han skulle kontrollere
en booking. Linjen var dårlig, så han måtte rope. «Passasjerens
navn?» spurte kvinnen i andre enden, «Salman Rushdie!»
ropte Espen Thoresen for åpen mikrofon, vel vitende om at det
var Khomeini som utlyste fatwaen over forfatteren av Sataniske
Vers.
Kvinnens reaksjon var overraskende: Det ble først stille et lite
sekund. Så begynte hun å le.
Smilet i bakruten, latteren på telefonen. Det finnes et annet
Iran som vi ikke kjenner. Det er der ute et sted, til tross for kulden
og usikkerheten: Skal vi passe på? Kan vi stille disse spørsmålene,
ta disse bildene, kan man snakke til en kvinne?
Bak den skrånende bebyggelsen i nord kan vi ane hvor byen
slutter og Alborz-fjellene begynner. Vi er underveis.