1.

Våkner i Teheran og vil noe annet

Utdrag fra Ayatollah Highway

Kan den som brakte meg hit, vennligst få meg hjem?
Rumi, persisk poet (1207–73)

Det er et mørkt land. Kaldt. Gatene er fulle av ensartede biler. Det sitter folk i rennesteinen, småhutrende foran bål laget av frukthandlernes trekasser. Mennene er skjeggete og skitne. Det hvite, årvåkne blikket er gjemt under hårtjafser og strikkeluer. Bålene kaster flakkende skygger mot butikkfasadene. Det lukter eksos.
   Vi er i den islamske republikk Iran.
   Et av verdens terroristreir, et av punktene i Ondskapens Akse. Vi har oppsøkt Iran uten journalistisk immunitet. Blåøyd, dumdristig. Vi sto som to forvillede sydenturister foran passkontrollen i Teheran. Bak glasset satt en kvinne med stramt ansikt. Resten av kroppen var hyllet inn i chador, dette heldekkende, sorte plagget, du skal ikke begjære.
    Og vi vet ennå ikke hva som venter oss. Vi kjører gjennom Teheran. Det er natt og det er stille i gatene, selv om halvparten av alle biler i Iran er registrert i hovedstaden. Det finnes nesten bare denne ene, grå bilmodellen, produsert på lisens fra England. Paykan 1725, eller Hillman Hunter som den het da den rullet på veiene i Storbritannia. Det er lenge siden nå. Den engelske fabrikken ble demontert og solgt til Iran i 1979. Paykanen er like gammel som den islamske revolusjonen.
    Mobildekningen har forsvunnet. Skiltene og slagordene på husfasadene er uforståelige. De gigantiske maleriene av en skjeggete mann kjenner vi igjen. Den iranske grunnloven slår fast at landets høyeste autoritet og statsoverhode er en prest, en mullah som kalles Valie Faqih, «presten som er folkets verge». Ayatollah Khomeinis fortolkning av islam var at en mullah skal styre den muslimske verden som chargé d’affaires til den dagen shia-messiaen Mahdi vender tilbake.
    De venter stadig. Som den kristne verden venter på sin Messias. I mellomtiden er Valie Faqihens ord ensbetydende med Guds ord. Valien er overhode for alle de tre statsmaktene: den lovgivende, den utøvende og den dømmende. I tillegg er han sjefkommandant for militæret, sikkerhetspolitiet og de regulære politistyrkene.
    Gud er stor. Valien er større.

På Frihetsplassen er flomlyset tent og bilene passerer i doven sirkel. Monumentet strekker seg mot himmelen som en omvendt Y. Minnesmerket for det persiske rikets 2500-årsdag og sjahens galskap minner mest om et amputert eiffeltårn.
    Hvis det nå var slik at planeten tenkte tanker med sine byer, hva var da Teheran? En mørk drøm? Et mareritt mettet med bilder av å bli arrestert og kjørt med hette over hodet inn i Evin-fengselet. Den ligger der oppe et sted, denne festningen i fjellsiden der det hemmelige politiet torturerer og henretter regimets motstandere.
    En paykan med slukkede lykter kjører forbi i venstre fil. I baksetet, mellom to chador-kledte kvinner, sitter et barn. Barnet får øye på oss. Dukker opp i bakruten og vinker. Det er en pike på rundt seks. Vi vinker tilbake. Og belønnes med et smil der to melketenner mangler.
    I et av sine radioprogrammer ringte den norske komikeren Espen Thoresen til flyplassen i Teheran. Han skulle kontrollere en booking. Linjen var dårlig, så han måtte rope. «Passasjerens navn?» spurte kvinnen i andre enden, «Salman Rushdie!» ropte Espen Thoresen for åpen mikrofon, vel vitende om at det var Khomeini som utlyste fatwaen over forfatteren av Sataniske Vers.
    Kvinnens reaksjon var overraskende: Det ble først stille et lite sekund. Så begynte hun å le.
    Smilet i bakruten, latteren på telefonen. Det finnes et annet Iran som vi ikke kjenner. Det er der ute et sted, til tross for kulden og usikkerheten: Skal vi passe på? Kan vi stille disse spørsmålene, ta disse bildene, kan man snakke til en kvinne?
    Bak den skrånende bebyggelsen i nord kan vi ane hvor byen slutter og Alborz-fjellene begynner. Vi er underveis.

Tilbake

© christopher grøndahl