Utdrag fra Ayatollah Highway
Vi har mast på Hassan for å få holde en av engelsktimene hans på et av byens presteseminarer. Vi vil treffe disse religiøse face to face. Vi vil konfrontere dem med nasjonens elendighet og de religiøses vanstyre. Vi ser for oss et klasserom fullt av hatefulle mullaher med blikk like mørke som det vi fikk i Persepolis.
Hassan møter oss i hotellresepsjonen. Vi går forbi skolen han gikk på, også det en religiøs skole. De reklamerer med at man kan surfe billig på nettet der inne. Vi har god tid før engelsktimen og bestemmer oss for å gå inn. Hassan snakker med vakten som sitter på et teppe i en liten bod. Vakten nikker, vi får lov til å gå inn i gårdsrommet mens Hassan forklarer hvordan disse skolene er lagt opp: I første etasje finner du klasserommene, i andre etasje ligger cellene der elevene bor to og to. Som ny elev settes du sammen med en medstudent. Ham skal du følge gjennom hele studiet. Dere skal lese sammen og gi tilbakemelding om hvordan makkeren nærmer seg Allah gjennom studiet.
Hassan selv studerte ved denne skolen i tre år før han hoppet av den totalt sju år lange utdannelsen. Han sier det ble for trangt for ham. «Hva ble for trangt?» spør vi. «De,» sier han. «De var ikke åpne for nye tanker. Jeg er religiøs, men det de holder på med her har ingenting med min tro å gjøre.» Hassan begynte på språkstudier ved universitetet i Esfahan i stedet. Nå leser han engelsk og underviser dem – sine tidligere medstudenter.
Hassan er en slank, men bredskuldret gutt midt i tjueårene med et fast blikk og sterk vilje og intelligens som han skjuler under påtatt ydmykhet. Han tok direkte kontakt med oss på gaten ved å holde fram en side i en engelskbok og spørre etter betydningen av et ord vi ikke selv ante hva betydde. Senere så vi aldri noe til denne boken, det viste seg at han hadde kjøpt den for en venn, han lurte overhodet ikke på hva ordet betydde, han ville bare ha et påskudd for å snakke med oss.
Skolen han underviser på er merkbart mer lurvete enn den Hassan selv har gått på. Gårdsplassen er full av skrap, stabler av steiner, et halvt nedrast stillas, sykler i klynger, klesvask. Murpussen har falt av i store lag på veggene. Plassen er bare delvis opplyst av noen enslige pærer under svalgangene.
En hvitkledd, romslig mann i slutten av tredveårene møter oss i døren inn til en av cellene. Vi håndhilser, og får beskjed av Hassan om at vi bare skal kalle ham Doktor. Han har fått klengenavnet fordi han hoppet av en universitetskarriere som fysiker for å begynne på presteseminaret.
Vi inviteres inn i cellen, tar av oss skoene i den knøttlille gangen og bøyer hodet gjennom forhengene som leder inn til et rom på cirka seks kvadratmeter der to tynne madrasser markerer at det til vanlig oppholder seg to studenter her. Doktor er en av dem, den andre, Ghaleb, ankommer snart, en kar i begynnelsen av tyveårene med store, rektangulære briller, tynt helskjegg og strikkejakke. Vi setter oss på teppegulvet, prøver å la være å peke fotsålene mot noen. Ankomsten vår har tydeligvis satt jungeltelegrafen på skolen i virksomhet. Én etter én dukker helskjeggete guttunger opp fra bak forhenget og setter seg rundt oss. Cellen blir stadig trangere. Vi har følelsen av å være årets begivenhet, snart er vi omgitt av unge, skjeggete, bebrillede menn som ser på oss med begeistrede blikk, hvisker til hverandre og ler forsinket av morsomheter som oversettes og gjentas. Det fyres godt i parafinovnen ved den ene langveggen, og luften er snart stinn av svette.
Doktor snakker litt engelsk. Hassan oversetter spørsmålene våre for ham og hjelper ham når han står fast på enkelte ord, etter hvert med en tydelig irritasjon over Doktors ønske om å finne gode oversettelser på spesifikke teologiske begreper som helt opplagt har en stor konnotasjonssfære på persisk.
Vi blir tilbudt te og spurt om vi er sultne. Vi trekker på det, men Doktor, som nok er kjent for sin matgladhet, sender romkameraten Ghaleb av gårde og like etter kommer han tilbake med et fat med tunfiskfylte sandwicher.
Christopher avslår og sier med et høflig smil at det er imot hans religion. Dermed er diskusjonen i gang. Ved synet av Doktor som konsumerer sandwichen med grådig appetitt, kommer vi på noe Sina sa: «Det blir mye god sex når regimet slipper grepet – tenk bare på alle de store, hvite mullah-rompene.» Det var rimelig klart hva han syntes om at de tilbrakte så mange år på seminaret med statlig garantilønn.
[...]
På veggen over ovnen henger et bilde av en tre år gammel gutt med martyrens røde pannebånd og en rifle i hendene. «Hvem er dette?» spør vi. «Han er martyr,» svarer Doktor og vi himler forferdet med øynene. De ser reaksjonen vår, og Doktor iler til for å forklare. Noe med at faren allerede var drept og at de derfor sendte sønnen ut i krigen for å forenes med ham.
Herregud, hva slags galninger er dette? Sender treåringer ut i minefeltene med røde pannebånd så de skal komme til himmelen og leve et liv omgitt av jomfruer? Episoden snurrer i bakhodet, var det ikke tolvårsgrense for å få være basij og dra til fronten for å løpe av seg bena og livet i minefeltene?
Stemningen blir litt merkelig etter dette. Doktor finner fram en liten bok. Han lukker øynene og åpner den på et tilfeldig sted. Han leser og sier «No good,» og legger den fra seg. Vi spør om det var Koranen, nei, sier Doktor, det var Hafez.
[...]