Utdrag fra Ayatollah Highway
Sommeren 1999 demonstrerte studenter over store deler av Iran, men protestene var særlig heftige i Teheran. I løpet av noen dager utviklet det seg til de største demonstrasjonene siden revolusjonen, og endte i regelrette gatekamper med opprørspolitiet. Regimet stengte mobiltelefonnettet for å hindre organisering av nye demonstrasjoner, og la et lokk på informasjonen i media. Det er særlig én hendelse som alle studentene vi treffer snakker om: den blodige natten ved et av studenthjemmene i Teheran. For å finne ut mer om hva som virkelig skjedde, drar vi tilbake til universitetsområdet i Teheran, samme sted som vi ble kastet ut tidligere på reisen. Men vi er djervere nå. Foran inngangen til det inngjerdete universitetsområdet i hjertet Teheran, tråkker vi på det amerikanske og israelske flagget som er malt på asfalten, det føles respektløst å gå utenom. Målbevisste spankulerer vi forbi vaktboden og inne på området gjør vi det vi kan for ikke å vekke vaktenes mistenksomhet. Som en følge av det som skjedde noen julidager i 1999 kan ikke politiet entre universitetsområdet uten tillatelse fra rektorene, så nå er det en ubevæpnet, men alt annet enn vennlig, vaktstyrke som skal holde orden.
På trappen utenfor en grå murbygning kommer vi i prat med fem jenter. Det er eksamenstid, og jentene har tatt seg en pause i lesingen. Dette er landets prestisje-universitet, hit kommer de med best karakterer. Særlig er ingeniørstudiet populært, oljeindustrien har sørget for det. Selv om jentene studerer fag som biokjemi og statistikk, vil de mer enn gjerne praktisere sin selvlærte engelsk. Tara er den eneste som studerer språk, hun begynte på russisk dette semesteret og snakker allerede flytende. Arne, som har studert russisk ved universitetet i St. Petersburg, må rømme at ordforrådet hennes er overveldende. Det sier noe om studiemotivasjonen, og kanskje mangelen på fritidssysler. Tara forteller om livet ved studenthjemmet, der hun deler rom med de fire andre. «Vi har blitt til en liten kjernefamilie,» sier hun og forklarer det med at seriøse Sahar har morsrollen, lille og rotete Shadan er den barnlige, Fariba er den praktiske problemløseren, mens utagerende Hediyeh er skuespilleren som allerede innøver mimikken og håndbevegelsene våre for en oppvisning samme kveld. Og hva med Tara? «Nei, jeg fikk vel ingen rolle, jeg.» Fariba forteller oss senere at hennes lynende intelligens gjør at hun hever seg litt over de andre. «Hun er kanskje faren …» Siden studenthjemmet stenger dørene klokken ni, går kveldene med til studier, før Chris DeBurgh spiller opp til dans. Alle måltider er inkludert, men maten er så fryktelig at de lager middagene selv. «Heldigvis har vi et nytt kjøkken. Det gamle ble ødelagt for tre år siden.» Hva mener dere med «ødelagt»? De ser på hverandre, før Tara spør om vi kjenner til hendelsene sommeren 1999. Det var på deres studenthjem det skjedde. Uten å virke for ivrige spør vi om de vil fortelle om det de opplevde. De kikker seg rundt og foreslår at vi går inn på fakultetet. Kantinene er kjønnsdelt, så Fariba henter et brett med te og kjeks som vi deler i et hjørne av inngangshallen. De demper stemmene når en gammel mann passerer. «Han er sjefen for vaktene, du legger deg ikke ut med ham.» Mannen med de innhule kinnene ser ikke ut til å ense oss.
«Misnøyen toppet seg sommeren 1999,» sier Tara, «men det
kan skje igjen.» Hun vil at vi skal forstå, og forteller kort om
bakgrunnen for hendelsene. «En av de liberale avisene, Salam,
hadde akkurat trykket et hemmelig dokument som avslørte at
en avdeling innen det hemmelige politiet hadde orkestrert drap
på forfattere og dissidenter. Sjefen for avdelingen ble fengslet, jeg
tror at han døde etter å ha svelget en hårfjerner.»
Svelget en selve hårfjerneren?
«Ja, sånt skjer i iranske fengsler, de kaller det selvmord. De
var vel redde for hva han kunne avsløre.» Like etter avsløringen
ble det vedtatt en lov som forbød flere liberale aviser, deriblant
Salam, og studentene ble rasende (ifølge Komiteen for
beskyttelse av journalister er Iran verdens åttende farligste land å
bedrive journalistikk i). Samtidig ble studentlederen Heshmatollah
Tabarzadi arrestert og tiltalt for å ha fornærmet det islamske
systemet. Åttende juli oppsto den første demonstrasjonen, den
begynte her inne på universitetsområdet og virket ikke planlagt.
«Alle var bare så sinte og frustrerte. Vi var ikke mange, kanskje
fem hundre, kanskje tusen i starten, men jeg dro hjem da
menn i sivil dukket opp med køller,» forteller hun. Det var folk
fra ansar-é hezbollah, egentlig en løst sammensatt gjeng med
reaksjonære pøbler, men mange jobber til daglig i politiet.
«Det kom blodige studenter til studenthjemmet og vi bandasjerte så godt vi kunne. Vi trodde jo at det ville ende med det, men ble jo sittende oppe og prate på kvelden, vi hadde jo aldri vært med på noe sånt før.»
[...]