Artikler
Et utvalg kortere og lengre ting jeg har skrevet gjennom årene
Å skrive filmen om Nokas-ranet
12. august 2010
Mandag morgen, påskeuken 2004. Klokken er halv åtte. Politimennene Erik Håland og Steffen Thesen kjører ut fra politistasjonen i Stavanger i en uniformert Volvo stasjonsvogn. De har nettopp hatt morgenmøte der Arne Sigve Klungland, deres nærmeste overordnede, har lest fra en etterretningsrapport som advarer om et mulig anslag mot Norsk Kontantservice AS sine lokaler på Domkirkeplassen i Stavanger sentrum.
Saharas historie - politikk og geologi i planetens største ørken
fra Dyade 4/09
En gruppe menn hviler i den knappe skyggen av et akasietre i Sahara. De befinner seg ved utkanten av sandsjøen Erg de Ténére i Niger. Søtlig te putrer over et lite pinnebål. Den skal drikkes til et sparsomt middagsmåltid av sammenpressede couscous-kaker og dadler. Klokken er litt over tolv.
Over dem skinner Sahara-solen. Varmen er som en jernvekt. Den stråler tilbake fra bakken og skaper vridninger i luften. Det er som å sitte på bunnen av en brødrister. Temperaturen har steget jevnt de siste timene, og er nå på 48 grader celsius. Stålet i den mørbankede Toyota Landcruiseren er for varmt til å ta på. Metallet knaker i protest.
J.M.G. Le Clézio: Gullfisken (bokanbefaling)
fra Dyade-bloggen 2009
Da den franske romanforfatteren Le Clézio vant fjorårets nobelpris i litteratur, var bøkene hans knapt nok å oppdrive i Norge. Gullfisken var da hans eneste roman som forelå på norsk. Siden har Cappelen Damm utgitt en rekke.
Gullfisken forteller om den marokkanske jenta Laila. Hun ble kidnappet og solgt som barn. Laila har glemt hvem hun var før hun ble kidnappet, men husker selve kidnappingen og har et mentalt bilde av gaten det skjedde i. Ved bokens begynnelse bor hun hos sin første eier, en streng, eldre kvinne. Når denne kvinnen dør, kastes Laila ut i verden. Et barn, uten foreldre, uten papirer, uten tilknytningspunkter i et fattig land der drømmen om Europa er sterk.
Redmond O’Hanlon: Til Kongos indre (bokanbefaling)
fra Dyade-bloggen 2008
At Redmond O’Hanlon er en morsom mann, visste jeg allerede før jeg traff ham under Bjørnson-festivalen i Molde i fjor. Bøkene hans tilhører sjangeren “Dannet britisk mann påfører seg uforståelige mengder fysisk smerte og skriver underholdende om det etterpå. Og jeg tror O’Hanlon led mye for denne boken.
Få områder av verden er så utilgjengelig og ugjestmildt som det indre av Kongo. O’Hanlon tar med seg sin amerikanske kollega Lary på reise inn i det Joseph Conrad i sin tid beskrev som Mørkets Hjerte. Målet er å finne dinosauren som visstnok bor i Télé-sjøen. Dit kommer man kun til fots. Og med rovdyr, slanger, insekter, krypskyttere, trollmenn, infeksjoner og en ukes hard marsj til nærmeste kjøleskap, er det ingen selvfølge at noen av dem kommer til å overleve reisen.
De der ute - fakta og forestillinger om liv i universet
fra Dyade 3/07
Et menneske står barhodet og ser på himmelen. Kanskje ser hun på været, men bakenfor dét kan hun også fornemme uendelighet. Ved stjerneklart vær er universet lett å ta inn over seg – man behøver bare løfte hodet. Men også på regnværsdager anes verdensrommet bak skyene.
På ett nivå bærer vi alle med oss uendeligheten: I form av kroppens atomer, som rent vitenskapelig sett har vært en del av en stjerne før de ble oss. I form av en genetisk arv som strekker seg mer enn fire milliarder år bakover. Og i form av en bevissthet – et jeg – som kan fornemme.
Men hva ser dette mennesket som stirrer opp? En som er opptatt av astrologi vil se at stjernene i seg selv har mening og påvirkningskraft på den enkeltes liv – uten at hun kan forklare hvordan. Astrobiologen og astrofysikeren ser også mønstre der oppe, men det er likevel en dyp forskjell i måten å betrakte den samme himmelen på.
Den fjerde krenkelsen - Astrobiologi, en vitenskap i støpeskjeen
fra Dyade 3/07
Da dette nummeret av Dyade gikk i trykken, hadde astronomene bekreftet eksistensen til 245 planeter i bane rundt andre stjerner enn vår egen. En strøm av store forskningsprosjekter i de kommende årene vil gjøre at vi finner nye planeter enda raskere. Parallelt med dette leter forskerne etter tegn på liv i isen på Mars. En ny vitenskap har vokst frem, kalt Astrobiologi - studiet av liv i universet. Astrobiologene snakker ikke lenger om hvis, men om når man oppdager spor av liv utenfor jorden. Det drives mer forskning på disse områdene enn noen sinne, og i følge astrobiologene selv er gjennombruddet rett rundt hjørnet. Christopher Grøndahl gir en innføring i problemstillinger dette nye fagfeltet er opptatt av: Hva vet vi – og hva vet vi ikke?
Forskningsgrenen kunne ha hatt navnet Exobiologi eller Bioastronomi, men begrepet Astrobiologi er nå tatt i bruk av NASA – den institusjonen i verden som spanderer mest ressurser på romfart og romforskning. Sier NASA at grenen heter astrobiologi – ja, så heter den det, selv om navnet har sin opprinnelse i russisk forskningslitteratur fra så tidlig som 1953. Astrobiologien er i sin innledende fase som vitenskap. Man forbereder seg på de undersøkelsene man skal gjøre. Man bedriver forskningsdesign. Men vitenskapsgrenen har likevel kommet så langt at seriøse forskere er dypt engasjert i problemstillingene. For folk flest er astrobiologien et diffust emneområde som inviterer til dagdrømming eller behov for å avfeie temaet som svermeri. I denne artikkelen skal vi ta for oss forskning som allerede er bekreftet – astrobiologiens byggesteiner. Hva kan vi nå si med sikkerhet?
Desiderata
oversettelse
"Desiderata" (latinsk "det man ønsker", flertall av desideratum) er et prosadikt om å finne balansen i et livsløp. Originalen begynner med: "Go placidly amid the noise and the haste, and remember what peace there may be in silence."
Den amerikanske poeten Max Ehrman (1872-1945) skrev denne teksten i 1927, men i mange år sirulerte den uten hans navn og med påskriften "Found in Old Saint Paul's Church, Baltimore A.D. 1692"
Jeg har dristet meg til en norsk oversettelse av teksten - muligens til glede for noen.
Den narsissistiske revolusjon
fra Dyade 2/03
"Hvis folk ikke har brød, hvorfor kan de ikke spise kaker i stedet?" spurte en indignert Marie Antoinette, franskekongen Ludvig den sekstendes hustru, som endte sine dager et hode kortere på Place de Greve i Paris.
I hennes manns dagbok for den 14. juli 1789 står det "Rien" - ingenting å melde. Dagen feires nå hvert år som begynnelsen på revolusjonen og den franske republikkens fødsel.
Ellers den sommeren var Frankrikes siste konge stort sett opptatt av resultatene av jaktturene sine i Versaillesskogen. Ludvig den sekstende var svært nærsynt og nektet å gå med briller. For at kongen i det hele tatt skulle ha noe å melde fra jakten, måtte tjenerne jage sammen store horder av vilt foran den skyteglade kongen. Det hendte også at de svake sikte-egenskapene gikk utover de ansatte.
Fortellingene om Ludvig den sekstende på slutten av syttenhundretallet finner sin parallell i beretningen om sjahen av Iran på slutten av nittenhundretallet. Iran er åstedet for det 20. århundrets siste revolusjon. På nyåret 1979 ble den siste sjahen styrtet, og en religiøs folkebevegelse ført frem av Ayatollah Khomeini overtok styret. Pendelen svingte fra det ekstremt vestliggjorte til det ekstremt religiøst ortodokse. Og landet Iran gikk gjennom alle revolusjonens faser - som om det fantes en lov om politiske revolusjoners struktur. Var ikke sjahen av Iran en moderne mann? Hadde han ikke lest historie? Skjønte han ikke hvor det bar? Burde ikke to hundre år gamle erfaringer kunne komme et moderne kongehus til gode?