Sagt om romanen 104
Under følger utdrag fra anmeldelsene av "104". Der anmeldelsen ikke foreligger på mediets egne nettsider, er den gjengitt i sin helhet.
Aftenposten:
Velturnert fabel fra en dyster fremtid
Dette er boken som har tatt et langt, langt skritt videre fra Al Gores dystre og rystende fremtidsvisjon. I Christopher F-B Grøndahls univers har allerede Jorden gått under, og menneskeheten forbereder seg på flykte i romskip fra Jupiters måne Europa. Vi følger Ben, en tidligere munk som nå prøver å redde sin datter, Helene. Ad uransakelige veier blir de blant de lykkelige utvalgte som får bli med på skipet. Men er han så heldig?
Boken er i tre deler: "Villeneuve", "Skipet" og "Under stålet". Med elementer fra filmene "Mad Max", "2001 - en romodyssé", og med skittengrå ekkoer av blant annet Orwells "1984" skaper forfatteren et vakkert, klaustrofobisk univers der kampen for selv de enkleste ting antar de strengeste dimensjoner. Naturligvis krysses skjebner, vi opplever solidaritet, svik og mange pinefulle valg. Skildringen av farkostens indre liv, der mannskapet bor og lever på forskjellige plan, er god. Etter hvert som romferden skriden frem, utsettes personene for meg or mer ekstreme situasjoner, helt ifølge det lukkede univers' nådeløse logikk. Et særlig godt grep er vekslingen mellom to tidslinjer som dermed øker leserens uro, og de mange trådene som gradvis syr handlingen tettere sammen mot klimaks.
Fascinerende klangbunn. Grøndahl har også lagt inn flere små omdreininger i historien som gir en ekstra, fascinerende klangbunn; selv om han for så vidt opererer i en ganske velkjent - til tider slitt - genre, klarer han samtidig å stille oss overfor allmenngyldige, evige spørsmål. Man føler sympati for Ben, som fremstår som et ærlig, rent menneske når verden rundt ham så å si råtner opp og faller fra hverandre.
Ved siden av å gi en troverdig skildring av et samfunn i oppløsning, skaper Grøndahl også flere poetiske pusterom, og en åpen slutt gir oss mulighet til å fable videre.
Grøndahl har skapt en veldreid roman som, i likhet med romskipet, er fascinerende i sin ferd.
Harald Fossberg, Aftenpostens morgenutgave søndag 15. oktober 2006
Dagbladet: Troverdig framtidsfabel
BOK: Det er en ambisiøs og hasardiøs reise å legge ut på, men resultatet er troverdig og tankevekkende: Christopher F-B Grøndahls tredje roman er lagt til en ikke altfor fjern framtid hvor menneskeheten har vært nødt for å rømme jordkloden etter lengre tids miljøhærverk.
På Jupiters måne Europa bruker de tre generasjoner på å bygge et skip som skal frakte de gjenlevende til en ny beboelig planet. Også det vil ta tre generasjoner. Så hvorfor gjør de det?
Ingen vil leve lenge nok til å smake frukten. For menneskehetens skyld? Har vi ikke bevist hvor uskikket vi er til å bebo dette universet?
Reisefeber
Det er nesten så man blir hensatt til 1970-tallet, en høytid for eksistensiell og politisk science fiction-litteratur. Det er i hvert fall ganske så hjelpeløst å etterlyse samfunnsrelevante romaner så lenge historier som «104» skrives og utgis. Det gigantiske skipet, med 1,5 millioner passasjerer, er verden i miniatyr. Etter hvert forringes biosfæren om bord, det innføres rasjoneringer og ledelsen utvikler diktatoriske trekk.
Skipets hangardekk blir omgjort til en strengt bevoktet arbeidsleir for politiske fanger, kalt 104. Her befinner Ben seg, bokas hovedperson. Han valgte å være med på den usikre flukten for datterens skyld, men skjønner etter hvert at de er i ferd med å undergrave reisens mål og mening.
Det er alle mot alle, den sterkeste overlever. Det «fellesmenneskelige prosjekt» har ikke lenger noen eksistensberettigelse. Kronisk mangel på mat og gjentatte voldelige opprør gjør at populasjonen nærmer seg nullpunktet. Men slutten er åpen. Kanskje skimter de destinasjonen der borte i det fjerne. Og kanskje er den beboelig.
The End
Det kan likevel knapt kalles en happy ending. «Vi trengs ikke. Vi gjorde det vi måtte. Det var dette naturen ville», sier kapteinen før lufta går ut av ham. En stjerneklar moral. Men «104» er verken forutsigbar eller søvndyssende, tvert imot ganske skremmende. [...] Forfatterens unike kosmologi fungerer overbevisende innenfor sitt lukkede kretsløp.
Ut pipler det tanker som er ubehagelig å gjennomføre. Trengs vi? Svaret er å finne på side 64 i Dagbladet 8. oktober 2115. Kanskje.
Stian Bromark, Dagbladet mandag 9. april 2007
Spirit: Velskrevet romreise
Jeg hater romskip, idiotiske reiser ut i verdensrommet og slike sci-fi-vrøvlaktigheter. Denne boken handler veldig mye om romskip og reiser i verdensrommet. Og jeg digger den.
[...]
Som underholdningshistorie er 104 godt skrevet – ting skjer ofte nok til at man beholder konsentrasjonen og man er usikker på hva utfallet blir, selv om det er opplagt hvordan det må gå.
Det beste er alle spørsmålene boken reiser, uten å bli hysterisk samfunnsengasjerende. Hvem er det som kan bestemme hvem som får lov å være med på reisen? Hvem skal bestemme hvem som er viktige nok til å være med? Hvem kan sette seg over andre? Og fordi man er menneske, har man da krav på å leve?
Dersom handlingen var lagt til vår klode, hadde alle disse spørsmålene rent meg hus forbi. De gjør jo det hver eneste dag ellers.
