[an error occurred while processing this directive]
Fra boken
Kjersti av Babbis Friis-Baastad

Sykehuset


Elle - - - melle...
Elle - - - melle meg fortelle.
Nei.
Deg fortelle.
Og så var det noe med hår.
Og en båt.
Men alle skyene var i veien. Det var helt tett med skyer.
Elle melle deg fortelle, båten går...nei. Det var ikke båt heller.
"Lise?"
Noen sa noe. Inne i en stor tønne, visst.
Elle melle deg fortelle, skipet går - - - s k i p var det, ja.
"Lise?" Det var den stemmen igjen. "Er du våken?" sa den.
Men det var alt for mange skyer. Eller bomull. Store hvite skyer, både utenpå og inni. Ingen kunne være våken da.
Skipet går - skipet går ut på hår. På ett hår? Nei. Det gikk ikke an, vel.
"Lise!"
Ut av skyene og båtene og håret kom stemmen, og nå var den like ved.
Det stakk i kinnet når den sa Lise. Lise var et spisst navn. Hvem var Lise? Kunne hun ikke svare, hun da.
Det var en stokk inne i munnen. Ikke stokk akkurat kanskje, men noe tykt og stivt og hardt.
Noen tok i armen.
"Du er våken nå, er du ikke?"
Jo, tenkte Kjersti, og forsøkte å åpne øynene.
Men det var så tungt. Og så stakk det i kinnet igjen.
Så gikk det en lang stund.
Det ble litt mindre skyer.
En eller annen gikk omkring og knirket. Knirket og knirket. Ikke i skoene, men i klærne.
Det sa ikke sånn når mamma gikk. Da sa det bare...nei. Kjersti husket ikke hvordan det hørtes når mamma gikk.
"Mamma?"
Hun som knirket kom helt nær igjen.
Hun sa visst noe, men nå hadde Kjersti fått opp det ene øyet. Og lyset gjorde vondt! Det stakk, det også.
Allting var hvitt. Vondt hvitt.
Men det kom en flekk ned fra alt det hvite. En stor flekk, et ansikt. Med noe sort over. Å ja, pannehår. Øyenbrynene var sorte de også.
Ikke sinte. For ansiktet smilte.
Det lignet ikke noe ansikt Kjersti hadde sett før.
Det skulle ikke være så nær henne. Selv om det smilte, skulle det ikke det.
"Så så, det er ikke farlig. Du blir snart frisk igjen."
Frisk? Var det noen syke her? Småbarn kanskje? Håkon kunne det ikke være, for da hadde hun hørt ham.
"Gjør det vondt noe sted, Lise?"
Hvem snakket ansiktet til nå da? Og hvorfor så det på Kjersti når det s a Lise?
Kjersti prøvde å snu hodet, men det gikk ikke.
Hvorfor var alt så rart?
"Ligg stille med hodet ditt, du Lise. Ikke rør bandasjen!" sa damen fort.
Jaja, så trodde vel hun knirkedamen at Kjersti het Lise, da.
Forresten, det het hun jo! Både Lise og Kjersti, bare at alle kalte henne Kjersti.
Lise - det var lissom ikke henne, det.
Bandasjen?
Nei.
Kjersti kjente med hånden, enda damen holdt igjen. Men det var ikke bandasje, bare en masse tøy over den ene siden. På hodet også.
Bandasje, det var sånn som mamma satte på kneet når Håkon og hun falt og slo seg. Plaster og tynt bånd som man kunne se gjennom.
Dette var tjukt.
Nesen hadde ikke tøy over seg. Men det prikket så snålt inni den når hun pustet.
Og det ene øyet til Kjersti var ikke der. For det var under alt tøyet som det i k k e gikk an å se gjennom.
"Du er meget bedre nå, ikke sant?" smilte dameansiktet.
"Nei. Mye verre." svarte Kjersti.
Men selvom det var det hun sa, så hørtes det ikke sånn ut!
Trestokken eller hva det var i munnen hennes, hadde pigger på seg.
"Det er ikke farlig, skjønner du."
Hvorfor sa damen det en gang til.
"Når du har vært litt her på sykehuset blir du frisk, og så kan du reise hjem igjen."
Sykehus!
Men det v a r farlig!
Fryktelig farlig, for gamle fru Larsen tvers over veien, hun badde d ø d d av å være på sykehus, hun!
"Kan jeg gå hjem nå," bad Kjersti.
"- Og snart skal du få komme inn på en sal hvor det ligger en annen lite pike. Hun heter Wenche. Og jeg er søster Grete."
Grete. Knirkedamen het Grete og var søsteren til en som også var på sykehus og het Gre.. nei, noe annet. Uff det var så vanskelig alt sammen.
Hvorfor måtte Kjersti ligge på sykehuset, - hvor var mamma og pappa og Håkon...
Det ene øyet lukket seg, og ellingen svirret videre i det lille bandasjerte hodet.
Rygg i rann - bortom det store brune sykehuset hvor fru Larsen hadde dødd. To i spann - eller var det to i seng. Grete og søsteren som også lå der...
Snipp snapp snute, du - - er...
Søster Grete bøyet seg over sengen, så det nystivete forkleet knitret mot kanten.
Ja, nå sov hun igjen, det var ingen tvil om det.
Søster tok pulsen og noterte hvor mange minutter Lise Kjersti hadde vært ved bevissthet.

Gjengitt med tillatelse fra N.W. Damm & Sønn a/s

[an error occurred while processing this directive]