Babbis Friis-Baastads forfatterskap strekker seg over bare 12 år, fra hun debuterte med hørespill i Barnetimen i februar 1957, 35 år gammel, til hennes siste bok Hest i sentrum, 1969.
Hun døde brått i januar1970. Da hadde hun gitt ut åtte bøker som ble oversatt til 12 språk. Fire av dem fikk priser i Norge. En av dem fikk flere priser i USA. Da hun døde, var hun et kjent forfatternavn i Norge.
Noen mente hun var en fornyer av norske barnebøker. Hun tilhørte den forfattergenerasjonen som begynner å ta barnet og barneboken på alvor på slutten av 1950-årene.
Hva skal til for å bli en god barnebokforfatter? Sonja Hagemann sier det sånn:
Det store gross av barnebøker forblir likegyldig underholdningslitteratur, fordi de i overveiende grad bygges på iakttagelser utenfra - uten at forfatterne makter å sile inntrykkene og projisere dem inn i barns forestillingsverden. Det legges gjerne vekt på pussige situasjoner, pussige først og fremst for de voksne, fordi det morsomme ofte består i at barna i bøkene ennå ikke har ervervet det stivnede atferdsmønster som vår sivilisasjon krever.1
Babbis Friis-Baastad var flink til å sette seg inn i hvordan barn tenker og føler og hvordan de har det. Hun skriver mye om hvor vanskelig det kan være å være barn. Ruth Jenssen sier i hovedoppgaven sin om Babbis Friis-Baastads bøker i1972:
Det som i første rekke kjennetegner forfatterskapet, er viljen til å ta opp reelle problemer. Ingen av bøkene er likegyldige i den forstand at de er overflatiske fortellinger, der spenning på det ytre handlingsplan blir det vesentlige.2
Hun mener videre at Babbis Friis-Baastad har en lydhørhet overfor det som rører seg i samtiden,. Derfor er forfatterskapet blitt veldig problemrettet. I sin skildring av barns og ungdoms hverdag lukker hun ikke øynene for de vanskeligheter som mange møter. Ved å diskutere dem forsøker hun i stedet å skape større forståelse og medmenneskelighet.
Ruth Jenssen ser forfatterskapet i sammenheng med den sterke politiseringen av litteraturen i 1960- og 70-årene:
Utviklingen mot en sterkere realisme og samtidsorientering har i særlig grad preget svensk barne- og ungdomslitteratur i det siste ti-året. Fenomenet er der et resultat av den sterke radikalisering av samfunnet. Kritikken gjalt i første rekke barnebokens funksjon som konserverende element for et samfunnssyn og for holdninger som bidro til til å fjerne barnet fra samtidens virkelighet. "Bevisstgjøringsprosessen" måtte gjøres gjeldende også for barnet. Grunnlaget for samtidsskildringene er derfor politisk betinget. 3
Hun peker på at kravet om en realistisk og virkelighetsnær barnebok har også funnet gjenklang i Norge. Babbis Friis-Baastad, Finn Havrevold og Anne-Cath Vestly er kanskje de fremste eksponenter for denne retningen i norsk barnelitteratur. "Dette innebærer imidlertid ikke for de nevnte forfattere en politisering av barneboken, på linje med tendensen i mange svenske bøker, men heller en realisme som nekter å lukke øynene for virkeligheten slik vi opplever den rundt oss."
Sonja Hagemann mener at det underliggende temaet i Babbis Friis-Baastads bøker er "å lytte til samvitighetens røst, følge varslene fra en innebygd etisk holdning."4
Nå i 1990-årene er det få som kjenner til Babbis Friis-Baastad. Hadde hun levd videre og fortsatt å skrive bøker, ville hun kanskje vært en av de berømte barne- og ungdomsforfatterne. I 1996 ville hun fylt 75 år.
Bakgrunn
Babbis Friis-Baastad ble født i Bergen 27. august 1921 . Hun var datter av direktør Carl Henrik Blauenfeldt og hans kone Edel, født Mønnes. Hans slekt var opprinnelig tysk. Selv kom han fra Drammen. Mønnesslekten er trøndersk. Babbis ble døpt Ellinor Margrethe, men ble kalt Baby, Babben og Bissa. Babbis var en slags forening av kallenavn. Hun beholdet det og brukte det også som voksen.
Babbis var enebarn og vokste opp forskjellige steder i Oslo, hovedsakelig på Riis. Det vil si at hun har sin bakgrunn fra Oslos beste vestkant. Det var ganske alminnelig for barnebokforfattere. "Det er visse miljøer vi stadig finner igjen i norsk barnelitteratur. Det er helst det borgerlige og velstående miljø i bokmålslitteraturen, og bonde- og småbrukermiljøet i nynorsklitteraturen."5
Mye av hennes forfatterskap handler om barn og unge med store problemer. Derfor kan det være viktig å spørre: Hvordan hadde hun det selv da hun var barn? Hun fortalte barna sine at hun hadde hatt det nokså vondt og vanskelig da hun vokste opp. Hun var enebarn i et stort hus med en mor som noen ganger ble innlagt av psykiatriske årsaker. Og de hadde mange merkelige hushjelper. Hun var så ensom at hun oppfant en usynlig venninne, som alle hushjelpene måtte dekke på til når de skulle spise. Fordi hun hadde vært så mye alene som barn, bestemte hun seg som ung for at hun selv ville få åtte barn. Da kom ingen av dem til å kjede seg. Det viste seg at hun kom bare halveis, fikk fire barn.
I 1941, 20 år gammel, giftet hun seg med Kaare Friis-Baastad. Han var åtte år eldre enn henne, utdannet flyger og broren til beste-venninnen hennes. Han hadde deltatt i krigen i Norge i aprildagene i 1940.
Babbis Friis-Baastad begynte å studere filologi i Oslo under krigen, men flyktet til Sverige i 1942 sammen med mannen og en nyfødt datter. Kaare Friis-Baastad fortsatte til Storbritannia. Der var han instruktør for norske jagerpiloter under hele krigen. Hun ble igjen i Stockholm som flyktning. Han besøkte henne bare noen få ganger. I desember 1944 fødte hun sin andre datter. Da var hun 23 år gammel. Etter krigen flyttet de sammen i Oslo og fikk to barn til. En datter i 1947 og en sønn i 1949. I 1948 tok hun bifagseksamen i engelsk på universitet i Oslo.
Debut
Når begynte hun å skrive?
Da hun var ung, hadde hun sendt små brev under pseudonym som hun fikk på trykk i Dagbladet. Nå som hardt arbeidende husmor med fire barn rundt seg, interesserte hun seg naturlig nok for barnefortellinger. Men først da minstebarnet, som hadde vært mye syk, begynte på skolen, gjorde hun alvor av planene om å skrive noe for barn. Og da var hun veldig produktiv.
Hun debuterte i 1957 med det som kom til å bli hennes mest kjente og poppulære figurer, Tulutta og Makronelle. De er to skrullete gamle damer som ikke vet hvordan den moderne tiden er. Den første episoden ble sendt lørdag 16. februar1957 som hørespill i Barnetimen. I alt skrev hun åtte episoder i løpet av to år. Selv de rundt 40 som ikke vet hvem Babbis Friis-Baastad er, nikker gjenkjennende når man nynner kjennings-melodien: "Løype, løype, løøøøøøøype for Tulutta og Makronelle...".
Hun samlet historiene i en bok som kom ut i 1960. Tulutta og Makronelle skiller seg fra de andre bøkene hun ga ut, for dette er bare morsomt. Men heller ikke den er uten mening. "I all sin tøysete løssluppenhet er denne groteske komedien ikke uten brodd mot tomme slagord og vedtatte sannheter," mener Sonja Hagemann.6
Samtidig med historien om de to snåle gamle damene arbeidet hun med en fortelling om tre apekatter for Barnetimen for de minste i NRK. Den første ble sendt 22. juli 1957. Opptakene ble gjort hjemme i leiligheten på Holmen, og moren min medvirket i sanger Babbis hadde skrevet.
To måneder senere kom hørespillet Jo, Gro og hvalpen. I 1960 skrev hun tre episoder for ungdom i programposten Tolv-seksten : "Ring kriminal-politi-serien". Året etter, i 1961, laget hun "lommetyv-serien", tre episoder som fikk 2. premie i NRKs konkurranse om beste hørespill for barn og ungdom. Samme år kom hørespillet Hjelp meg, Lill! Sitt siste bidrag til Barnetimen skrev hun i 1966, snaut fire år før hun døde: "Brannen-serien" med tre episoder og det enkeltstående hørespillet Dukkevogn med rart innhold.
Hvorfor skrev hun så mye for Barnetimen? Det var sånn de fleste barneforfatterne begynte. Babbis Friis-Baastad gjorde som mange kjente forfattere før og etter henne. NRK med Lørdagsbarnetimen og Barnetimen for de minste har vært veldig viktige fødselshjelper for norske barnebokforfattere. Både Thorbjørn Egner, Alf Prøysen og Anne-Cath Vestly debuterte med fortellinger i NRK på samme måte som Babbis Friis-Baastad. Sonja Hagemann mener at at radioen
har vært en løftestang for den gode småbarnbok. Langt på vei har småbarnlitteraturens blomstring i etterkrigstiden sitt utspring fra radio, da særlig "barnetimen for de minste." Gjennom det talte ord er stilen blitt slipt til en naturlig og muntlig form, slik at forfattere som har dimensjoner, unngår å forfalle til kunstig barnslighet og overdreven søtladenhet. Også innholdet har vunnet gjennom å være gjenstand for barns kritikk, kommentarer og medarbeiderskap, før det kommer i bokform.7
Hun mener videre at Babbis Friis-Baastad gjennom å skrive hørespill "utviklet sitt fine øre for replikk-kunst."
I 1959 kom den første boken. Den het Æresord. Hun sendte manuskriptet inn til Damm-konkurransen - og så vant hun. Hun fikk også Kirke og undervisningsdepartementets 2. premie for bøker skikket for skoleboksamlinger.
Boken bygger på noe som hente noen venner av barna hennes. En gutt tjuvlånte en sykkel og kjørte inn i en kampestein. I Æresord får 10-åringen Tott det veldig vanskelig da kameraten kjører istykker en sykkel og han må holde tett om det han vet. Dette fører til at han får anklagen mot seg. De andre tror det er han som har gjort det. Lojaliteten mot vennen skaffer han mye trøbbel før problemet løses med voksnes hjelp.
Ørjasæter og de andre8 mener at Æresord var hennes gjennombrudd som forfatter. Boken har "sin styrke i selve Oslo-tonen, treffsikre replikker og ekte skildring av barn og bymiljø, og det var nytt den gangen." Men boken har også et budskap. Den tar opp "etiske problemer som er allmenne: om å holde et løfte, om lojalitetskonflikt." Sonja Hagemann skriver om Æresord at forfatterinnen
vil noe utover ren underholdning, hun formår å bygge sitt budskap inn i en fengslende story, hun arbeider bevisst med stil og komposisjon og forsøker å nå yttergrensene for hva de leserkategorier hun henvender seg til, makter å tilgodegjøre seg.9
Denne mottagelsen av den første boken var en kjempestor oppmuntring for henne. Hun kjøpte en hytte ved Sandefjord for prispengene og gikk straks igang med den neste boken. Hytta kalte hun "Ma-Damm".
Litt om hvordan hun arbeidet
Arbeidsforholdene hennes var ikke ideelle. Faren hennes var direktør i et firma som forhandlet skrivemaskiner, så hun hadde alltid fine, nye maskiner. Men i huset som familien hadde bygget på Gråkammen i Oslo, var det ikke innredet noe arbeidsværelse for henne. Mannen hennes ble også sjefsflyver i Widerøes Flyveselskap og var lite hjemme. Mens barna var på skolen, satt hun hjemme i stuen og skrev. De første utkastene laget hun i hodet, også når hun holdt på med husarbeidet, og da måtte hun være alene med tankene. I en periode hadde familien hushjelp, men det fungerte ikke for hushjelpene pratet når hun hadde behov for å tenke. Når barna kom hjem fra skolen, måtte de bare hilse og gå inn på rommene sine.
Når hun skrev, brukte hun både erfaringer fra barndommen sin og det hennes egne barn fortalte om vennene sine . Etterhvert som kapitlene ble ferdige, leste hun dem for barna og fikk råd om språk og uttrykk blant barn og ungdom.
Hennes andre bok, Hvorfor det? kom ut året etter, i 1960. Boken viser hvordan en 3. realskoleklasse prøver å ta knekken på en ny, ung student og uerfaren vikar, Stein Berg. Alt skjer under ledelse av den kuleste gutten i klassen, Bobben. Han må alltid være på topp. Men så skjønner resten av klassen at det ikke er realt av dem å holde på slik, å gjøre narr av Berg. Det kommer de ingen vei med, og han blir nesten ødelagt. Dette forstår Bobben, når alle vender ryggen til ham. Og da må Bobben gjøre noe for lede dem i riktig retning. Alle leser lekser som aldri før, ingen får lov til stryke til tentamen og skuffe Berg. Det går bra, og Berg får ros, fordi ingen strøk til tentamen.
Disse to første bøkene Æresord og Hvorfor det? skiller seg ut fra de senere bøkene, for de har ikke så klart budskap og ligner mer på alminnelige ungdomsbøker fra denne tiden. Ruth Jenssen vurderer dem slik:
For begge bøkene gjelder det at de gir et utsnitt av dagens virkelighet med de små og store konflikter som kan dukke opp. De lodder imidlertid ikke alltid like dypt, og løsningen i begge bøkene er for dårlig forberedt og ikke skikkelig begrunnet utfra personkarakteristikken.10
Sonja Hagemann sier at det underliggende temaet er "ungdommens vei til individualitet, til å våge å være seg selv i såvel antrekk som i oppførsel, med andre ord den vanskelige vei for å finne sin identitet." 11
Hun blir kjent i utlandet
Så, i 1962, kom Kjersti, den boken som gjorde henne kjent i utlandet og innledet en ny retning i forfatterskapet med det som Ruth Jenssen kaller "outsider-motivet". Nå er det ikke en hel gruppe hun skildrer, men skjebnen til en som har alvorlige problemer. Det er den første boken hvor hun tar opp hvordan det er å være annerledes og skille seg ut fra flokken.
Mange forfattere har vært opptatt av å skape større forståelse for funksjonshemmede barn. Ørjasæter og de andre nevner Olav Duun, Halvor Floden og Ragnvald Vaage fra mellomkrigstiden. De mener at Babbis Friis-Baastad tok opp arven fra disse forfatterne.12 Hagemann skriver at med denne boken var "ideinnholdet blitt av vesentlig betydning for Babbis Friis-Baastad."13
Selv sa hun dette: "I boken Kjersti kom jeg første gang bort i et emne som utfordret. Det føltes som en oppgave å skrive om et barn som var anderledes enn flertallet."14
Kjersti ble oversatt til 12 språk, og Babbis Friis-Baastad fikk stadig brev fra barn som kjente seg igjen.
Også Kjersti bygger også på en faktisk hendelse. En gutt i klassen til en av hennes døtre hadde fått en kniv i munnen i en av sløydtimene.
Forfatterinnen fikk vite om det, og snakket med klassekameratene og med gutten selv. (Gutten som fikk munnen ødelagt, ble senere tannlege for å hjelpe dem som har tilsvarende skader.)
I boken blir historien fortalt slik:
Kjersti er syv år og blir påkjørt sommeren før hun skal begynne på skolen. Hun får et stygt arr, som gjør ansiktet hennes skjevt og gir henne en liten talefeil, slik at få skjønner hva Kjersti sier. Kjersti gleder seg veldig til å begynne på skolen, men moren, som venter barn nummer tre, blir kjørt til sykehuset samme dag, så hun kan ikke følge Kjersti. Ikke faren heller, han må på jobb. Derfor blir det tanten, en ung student som steller huset for dem, som må følge Kjersti til skolen med lillebroren på slep. Så den store dagen ble ikke som den skulle. Det blir ikke skoledagene heller, for Kjersti blir mobbet av de store guttene, og ingen av jentene vil være venninne med henne heller. Kjersti forstår ikke hvorfor de er så ekle mot henne, hun har da ikke gjort dem noe vondt. Kjersti vil ikke gå på skolen mer derfor rømmer hun til sykehuset, for å bli "gjort istand" igjen. Hverken tanten eller faren oppdager det som plager Kjersti. Ikke før faren henter Kjersti på sykehuset får han vite det. Skolen, moren og tanten blir innformert. Kjersti får en bandasje for å vise at dette er en ordentlig skade. Resultatet blir medlidenhet fra klassekameratenes side, og så gjør hun kort prosess og river av bandasjen og forlanger at de får godta henne som hun er.
Også for Kjersti fikk hun Damm-prisen, ble tildelt 3. pris i Kirke og undervisningsdepartementets konkurranse for bøker skikket for skoleboksamlinger, og havnet på H.C.Andersen-prisens æresliste i1964.
For prispengene kjøpte hun bl.a. en liten båt til hytta i Sandefjord. Den ble døpt "Kjersti".
Hvorfor ble boken så populær? Å skrive om handikappede barn var noe helt nytt. Mange voksne så sikkert at det var bra at barn og ungdom også kunne lese om mobbing og forstå hvordan det var å bli mobbet for noe man ikke kan noe for.
Kritikerne mente at Kjersti også har sine svakheter. Den lodder ikke så dypt som de to bøkene som fulgte, mener Ruth Jenssen, "men den gir til en viss grad et innlevende portrett av et enkeltindivid. Noe av dybden eller kompleksiteten som kjennetegnet de andre, mangler her." Men hun mener Kjersti er et godt bevis på forfatterinnens evne til å skildre levende og underholdende.15 Sonja Hagemann skriver sånn:
Det er ikke så lite sprengstoff i denne enkle, lille fortellingen. En avsløring av barns latente angst for alle som erter, for alle som er større og sterkere, en appell om å anerkjenne de vansker et barn møter, som for dem kan være livsbestemmende, men som for voksne kan fortone seg som bagateller.16
Høydepunktet
Mens Babbis Friis-Baastad arbeidet med Kjersti, ble hun for alvor opptatt av barn med handikap. Denne interessen kan også skylles at et av hennes egne barn hadde store problemer i disse årene. Men den direkte bakgrunnen er at en av Babbis Friis-Baastads venninner hadde en åndssvak datter. Forfatterinnen satte seg grundig inn i alle medisinske og sosiale forhold for de åndssvake. Selv sa hun at "jeg fikk øynene opp for et annet felt hvor det var behov for orientering blant andre barn og undom. Ikke ta Bamse ble til efter langvarige studier om åndssvake barn og deres familier."17 Boken er "høydepunktet i forfatterskapet, også fra litterært syspunkt," mener Sonja Hagemann.18
Ikke ta Bamse (1964) handler om en 15 år gammel gutt som er mongloid. Han heter egentlig Bjarne, men blir kalt Bamse fordi det er mye enklere å si. Bamse blir med lillebroren Mikkel på håndballkamp. Bamse må bare se på, fordi dette er en "viktig" kamp ifølge lillebror. Men Bamse vil være med å leke ball som lillebror har lovet, derfor kaster han en stein og skader en av de andre guttene, som slåss med Mikkel, i munnen. Guttene truer med å ringe til politiet slik at han kan bli sperret inne, da blir Mikkel så redd at han rømmer med Bamse opp på fjellet til onkels hytte. Det tar to dager for Mikkel å få med seg Bamse til hytta. Men når de endelig har kommet inni varmen og fått mat så er ikke Bamse sulten. Han har blitt syk. Heldigvis blir de funnet i tide, men flukten resulterer til at Bamse får plass på en spesialskole i nærheten. Der får han opplæring uten å bli revet bort fra sitt eget hjem. Ved å få en ordentlig forklaring på brorens sykdom aksepterer Mikkel situasjonen, og det letter også hans situasjon ovenfor vennene hans.
Ikke ta Bamse er trolig forfatterens mest kjente bok. Det mongoloide barnets problemer var aldri blitt beskrevet før i en barnebok. Anmelderen i Aftenposten mente Ikke ta Bamse var en vekker, en barnebok med adresse til Regjeringen og med en brennede appell om medmenneskelighet.19 I Dagbladet skrev Sonja Hagemann at Babbis Friis-Baastad forteller så spennende "at hun kan fengsle de aldersklasser som bare leser for spenningens skyld."20
I Norge fikk boken Kirke og Undervisningsdepartementets 1. pris for bøker skikket for skoleboksamlinger. I begrunnelsen het det:
Det er mange ting som gjør at denne boken peker seg ut som en avgjort ener blant årets barnebøker. Noe av det mest beundringsverdige er kanskje at forfatteren har greidd å lage en humoristisk, frisk og usentimental barnebok over et så dypt alvorlig emne som historien om et tilbakestående barn. Den er en appell til voksne og barn om å arbeide med seg selv, så de blir modne nok til i allfall i sin ytre atferd å opptre naturlig hjelpsomt, "være alminnelige", ville Mikkel sagt.21
Ruth Jenssen mener at boken gir en grundig og godt underbygget psykologisk analyse av hvordan et menneske reagerer når det stilles overfor byrder som truer med å ta makten fra det. "Angst og redsel får sin naturlige plass i skildringen. Boken fungerer først når en er villig til å gå inn i Mikkels situasjon og oppleve det hele med hans bevissthet."22 Sonja Hagemann skriver:
Det er en helstøpt bok hvor alt som berettes, ligger innenfor Mikkels erfaringsområde. Forfatterinnen behersker den indre dialog som stilmiddel, ikke minst fordi hun har en styrke i evnen til å avlytte aldersklassens uttrykkssett. I en moderne ramme har hun her videreført tradisjonen fra norsk gullalderdiktning omkring århundreskiftet: problemdiktning på barneboks plan.23
Her er Mikkel og Bamse på flukt med trikken. Bamse vil ikke ut. Han er blitt lei av all fartingen:
Et par voksne ville hjelpe, men Bamse bare gjorde seg slapp og umulig.
"Skal vi ta"n mellom oss da? Og bære"n ut?" Konduktøren så rent opprådd ut, der han kom skubbende.
Jeg holdt på å gi opp og si ja, for trikken måtte jo videre.
Men så øynet jeg redningen, som det heter. Pølseboden utenfor!
"Pølse, Bamse! Kom skal du få pølse!"
Ja, det hjalp å lokke ham med det beste han vet! Nå reiste han seg lydig og fulgte med, mens han gol i tonen til trikkebjellen: "Pø-sje, pø-sje-pøsje!"24
I USA fikk Don"t Take Teddy New York Herald Tribune Award i1967, Juvenile Book Prize"s Best List 1968 og Mildred Balchelder Award for den mest verdifulle oversatte bok i 1969. Det var i noen år planer om å filme boken, men det ble det aldri noe av.
Flere problembarn
Barn med problemer opptok forfatterinnen sterkt i denne perioden. I årene som fulgte oversatte hun to bøker med samme tema av den svenske forfatterinnen Guit Idestam Almquist: Nisses hemmelighet (Nisses hemlighet) som kom ut på norsk i 1965, og Toget som ble borte (Leksakstoget) i 1966. Samtidig forsøkte hun også med å skrive for et voksent publikum og film. Det eneste hun har gitt ut for voksne, er en filmnovelle, Blindemann, skrevet til en konkurranse arrangert av I-film og Den norske Bokklubben i 1964. Sigurd Evensmo vant med Afrikaneren,. Den ble filmet med Earl Hyman i hovedrollen. Babbis Friis-Baastads novelle nådde ikke opp, men ble trykket i Bokklubbens 13 noveller for film, som kom i 1965.
Samtidig arbeidet hun videre med studier av tilbakestående barn, og hun så flere behov: "I samværet med psykisk retarderte barn ble det klart for meg at denne gruppen manglet lesestoff. Du må våkne, Tor! er ment å skulle stimulere de lesesvake til å ta den anstrengelsen det er å tilegne seg en trykt tekst."25
Du må våkne, Tor! kom ut tre år etter Ikke ta Bamse , i 1967. Den er vel egentlig et eksperiment. Hun ville gi tilbakestående barn en bok de kunne få lyst til å lese selv. Slik er handlingen:
Tor er mentalt tilbakestående, han har lesevansker, vanskelig for å konsentrere seg og blir den evige taper på skolen. Dagdrømmen blir en nødvendighet, og han får der kompensasjon for sine mange nederlag i det virkelige liv. Det eneste gode er samværet med venninnen Lena som ikke kan snakke og derfor kan hun heller ikke erte. Lena bringer ham i kontakt med virkeligheten og gir ham selvtillit. Ansvaret for stellet av valpene til hunden Bonni betyr et vendepunkt for Tor. Han skjønner selv at historiene hans er fantasier og virkelighetsflukt.
Også denne boken fikk hun en pris for: 2. pris av Kirke og undervisningsdepartementet. Men noen mente at boken også var farlig.
Ørjasæter og de andre skriver at "enkelte fagfolk engstet seg for at angst- og skrekkvisjonene underveis kunne virke så sterkt at lesningen for enkelte kunne blir en opplevelse som ikke bare var god."26
I Du må våkne, Tor! innleder hun samarbeidet med tegneren Hans Normann Dahl, som også illustrerte de to hestebøkene som fulgte. Han fikk priser for sitt arbeid med alle tre bøkene. Om tegningene til Du må våkne, Tor! skriver Sonja Hagemann at de "er så praktfulle at man nesten tør tale om et gjennombrudd for illustrasjonskunst i norske barnebøker."27
Hestebøkene
Etter Du må våkne, Tor! skjer det et skifte i forfatterskapet hennes.
I de tre siste bøkene hadde hun vært opptatt av outsiderne. Problemet for outsiderne er at de ikke blir forstått. Løsningen ligger i at barn og voksne rundt outsideren blir mer forståelsesfulle. Babbis Friis-Baastad er ikke så opptatt av sosiale forhold og samfunnskritikk. Men da hun ble intervjuet i 1969, sa hun at boken som fulgte etter Du må våkne, Tor! nemlig Hest på Ønskelisten (1968), egentlig skulle
ha blitt en helt problemfri underholdningsbok. Men under arbeidet med den følte jeg at hverken barna eller jeg selv kommer utenom hverdagens problemer. Om filmen An-Magrit var det en som skrev at den på ham virket som en ustanselig serie med psykiske frontal-kollisjoner. Sånn fornemmer jeg dagens virkelighet. Da må man bli påvirket, også i det man skriver. 28
Forfatterinnen er altså mer opptatt av samfunnet som årsak til det som skjer med barn og unge. Hun opplever samtiden som "en ustanselig serie med psykiske frontalkollisjoner." Det er nokså sterkt. Men dette betyr at hun også her er forut for sin tid. For nettopp på slutten av 1960-årene startet det som ble kalt sosial-realismen og den politiske diktningen, der forfatterne var mer opptatt av samfunnet og politiske sammenhenger enn av den enkeltes problemer. I de to siste bøkene Babbis Friis-Baastad skrev, er det spor av samfunnskritikk som ikke finnes tidligere hos henne. Felles for de tre foregående bøkene er at hovedpersonene har et klart definert og tydelig handikap. Kjersti har et stygt arr i ansiktet og talefeil, Bamse er mongoloid og Tor er mentalt tilbakstående og den evige taper. I de to siste bøkene hennes har også hovedpersonene problemer, men årsakene til dem er ikke så tydelige. De er mer preget av sosiale forhold og vanskelig familiebakgrunn. Ruth Jenssen sier det slik:
Også i arbeidet med hestebøkene bruker Babbis Friis-Baastad egne erfaringer. Hun hadde ridd som ung, og nå oppsøker hun en stall på Tåsen, drevet av hestemannen Hans Velund. Hun er med i miljøet og deltar på rideleir og på rideturer på fjellet.
Hovedpersonene i Hest på ønskelisten er den 12 år gamle Svein, Rolly (Rolf Ivar) som er to år eldre og søsknene Ella og Sigrid, som er 10 og 12. Svein er en nokså ensom gutt. Siden han var 7 år, har han mer enn noe ønsket seg en hest og håpet han skulle få en til fødselsdagen. Det får han ikke, men han oppsøker stallen til Gunder sammen med Ella og Sigrid, og sammen begynner de å ri. Der blir drømmen å klare å ri hingsten Pronto, som er nokså vilter og farlig. I miljøet treffer Svein Rolly, som er nokså krevende og ekkel mot ham. Tidligere hadde Rolly skamridd en av hoppene så hun mistet føllet hun gikk med. Da kastet Gunder han ut av miljøet. Men nå var Rolly tatt til nåde igjen. For Rolly er Svein en farlig konkurent. Rolly hiver en hvit mugge foran hesten som Svein rir, slik at Svein faller av. Etterhvert får Svein vite at Rolly har en vanskelig familiebakgrunn. Moren er alkoholiker og faren kriminell.
Svein lærer mye av å være i miljøet rundt stallen. Etterhvert blir han venner med Rolly og hjelper ham og tar seg av ham, og boken slutter med at Svein mestrer det vanskeligste: å ri Pronto. På slutten av boken er det julaften og Svein sovner glad: " Han behøvde ikke lenger på død og liv eie en hest. Ikke absolutt mestre de vanskeligste, heller. " Han har lært mye og er blitt litt voksnere.
Hest på ønskelisten ble også godt mottatt,og hun fikk sin tredje Dammpris for denne boken i 1968.
Hest i sentrum er en fortsettelse av Hest på ønskelisten. Det er gått to år siden sist. Svein og Rolly er fortsatt hovedpersoner i boken. Rolly er i ferd å utdanne seg som snekker, mens Svein går på realskolen. Handlingen i boken foregår om sommeren. Svein og Rolly er med å arrangere rideleir sammen med Gunder. Svein irriterer seg over Rolly. Og på en ridetur begynner de to og sloss. Gunder får stoppet dem, og skjønner at Svein begynner å bli mer voksen enn Rolly.
Senere på turen blir Gunder hardt skadet, fordi hesten steiler. Svein føler at det er hans skyld. Gunder blir fløyet til sykehus. Svein og Rolly får hjelp av stallgutten Jens til å gjennomføre den neste turen med en skoleklasse. Der er også Sigrid og Ella med. Sigrid er forelska i Rolly, og han i henne. Og Ella i Svein og Svein i Ella.
Den siste rideturen går fra rideleiren på vidda og hjem til stallen. Der er ikke Ella og Sigrid med, fordi de måtte hjem. Svein og Rolly må være alene om ansvaret, fordi Gunder er fortsatt på sykehuset og Jens måtte hjem og jobbe. Svein og Rolly passer ikke godt nok på hestene så de lar dem spise årsgammelt gress, og noen av dem holdt på å stryke med av kolikk. Det er Rollys skyld, han visste det.
Svein besøker Gunder på sykehuset. Gunder har blitt lam i beina. Han blir forskrekket da han hører at Svein føler at han var skyld i ulykken. Gunder ber om at Svein må passe godt på Rolly.
I løpet av den sommeren er Svein blitt større og mere ansvars- bevisst. Og føler at faren respekterer han mer.
Ørjasæter og de andre mener at i de to siste hestebøkene gir Babbis Friis-Baastad "nye og overbevisende skildringer av barn og ungdom i drabantby-miljø og særlig det intense behovet hos mange for kontakt med dyr."30
Men mange mener at hestebøkene er for fulle av problemer. Det var så mye hun skulle sagt at hun ikke klarte å få dem til å henge så godt sammen. Ruth Jenssen sier det slik:
Sonja Hagemann synes at de to siste bøkene til Babbis Friis-Baastad nærmer seg mer det alminnelige nivå i barnebøker. De er ikke fullbårne, hverken som problemlitteratur eller som underholdningslitteratur:
I disse bøkene blir det presset inn et dypere ideinnhold og en rekke problemer som blir overflatisk behandlet: generasjonsmotsetning, kontaktvansker, barns "frivillige" innsats for u-hjelp, småkriminalitet, skilsmisse-problemer, miljøskifte, kappestrid og sjalusi og i den siste boken våknende erotikk. Men hovedpersonen Svein er for spinkel til å bære frem dette stoffet. Det er vanskelig å få tak i hans personlighet.32
Hun hadde planer om å skrive en tredje hestebok, Hest i periferien, men så langt kom hun ikke.
Hestebøkene "er nok de minst fengende av hennes bøker, men gav samtidig løfter om at hun var på vei mot noe nytt", skriver Sonja Hagemann.33 Det ble aldri noe mer. Hun forsøkte å løse barns problemer, men klarte ikke sine egne.
Perspektiver
Der Babbis Friis-Baastad gikk foran med å skrive om barns problemer, kom svært mange etter. I 1970- og 80-årene kom det en flom av bøker for barn og unge om problemer i familie med skilsmisse og alkoholmisbruk, incest og selvmord, i samfunnet med klassemotsetninger, voldtekt, undertrykkelse og kvinnekamp og om det å være annerledes. Der hun en gang var nyskapende, ble hun etterhvert forbigått av mange som fulgte i hennes spor og skrev om verre og større problemer. Derfor kan hun idag virke forsiktig og kanskje litt umoderne.
Det er ingen tvil om at Babbis Friis-Baastad kunne være en god forteller med evne til å lytte til unges språk. Hun kunne skildre dramatiske episoder så de blir veldig spennende å lese. Hennes stil kan være kort og krevende. Det var hun klar over: "Skal man ikke også kreve litt av intellektet i en ungdomsbok? Men er den bare spennende nok, sorterer leseren selv ut det de ikke begriper."34
Men hennes liv og hennes død viser at hun ikke hadde det lett og fikk kanskje aldri den roen og den støtten hun hadde trengt for å bli den forfatteren hun kunne vært. Det kan være en av grunnene til det Ruth Jenssen mener er årsaken til at det er så stor forskjell mellom den beste og de dårligste bøkene i hennes forfatterskap:
Det skyldes at forfatterinnen egentlig har sin uttrykksform i "det lille format". Kortformen ser ut til å passe henne som hånd i hanske, mens den brede anlagte fortelling ser ut til å volde atskillige problemer. Det er helt tydelig at innenfor barnebøkenes snevre handlingsramme får hennes evne til å bygge opp en dramatisk handlingkurve komme helt til sin rett.35
Og det var den bredere anlagte fortelling hun forsøkte på i hestebøkene.
Men selv om hun kanskje ikke behersket det så godt, har også folk i senere år funnet noe å hente i disse bøkene, for de kom ut på ny i Bokklubbens Barn i 1984.
Aida Margrethe Grndahl, 1992